Når skogen sover

Det regner sølv fra kveldens himmel Vinden synger mellom trær Jeg ser på mørket rulle ut Drømmer om det som før var der De sier ingen snøfnugg er like En himmelsk hær som daler tyst Jeg legger hånden mot mitt bryst Og føler varmen falle bort Varmen falle bort Når skogen sover under stjerner Verden tar på seg nattens klær Alt går langsommere, som et ekko Som tiden glemmer vi her I den stille, kalde vinden Som rører ved hvert et sted Jeg lukker øynene, finner fred Lik en stjerne på mørkeblå fløyel Stjerne på mørkeblå fløyel Takk for den skjøre natt Som deler oss fra dag Vi er som flakene I vinden Døgnets rytme våre hjerteslag Når alt er grått og tungt og stille Det høres fjerne stjerneskratt I mørket hvor vi er I natt Når stillheten vokser frem Når stillheten vokser frem Det fins et håp I dette mørke Som bare natten her kan gi Når alt er frosset og forsvunnet Er det her vi kjenner oss fri Hver tanke blir en fjern stjerne Som lyser opp min ensomhet Men I stillhet, I denne ro Finnes det en slags evighet En evighet