Kirkegårdens Hvisken

[Intro] I skyggen av minner som ingen tør nevne Der stillheten synger sin dystre refreng Min bestefars øyne, de bærer en hemmelighet Som siver gjennom årene som gift i vårt blod [Verse 1] Bergen's vintervind bærer ekko av fortid Hardingfela knekker under vekten av alt usagt Far stirrer tomt ut i ingenting nå Mens demensen sluker bit for bit av hans sjel Faen ta denne arven av taushet og skam Som gnager seg gjennom generasjoner [Chorus] Vi er alle barn av den samme smerte Bærere av sår som aldri fikk gro I denne symfonien av stumme skrik Danser vi vår forfedres dans Mens tiden visker ut hver melodi Som kunne ha reddet oss alle [Verse 2] Krigens spøkelser vandrer fortsatt her I korridorene av vår kollektive bevissthet Bestefar tok sine hemmeligheter med seg Men etterlot seg et ekko av angst Som resonerer gjennom beinmargen vår I presise matematiske mønstre av sorg [Bridge] Hardingfelas strenger brister én etter én Mens kulturen vår smuldrer som gammel stein Vi er bare tall nå, statistikk over tap I denne kalde vitenskapelige dansen Der personlig historie blir til kollektiv gråt Og ingen kan høre deg skrike [Verse 3] I denne konserthallen av arvet traume Spiller vi hver vår rolle perfekt Far glemmer navnet mitt litt mer hver dag Mens jeg dissekerer vår felles smerte Med kirurgisk presisjon og akademisk distanse Men blodet husker det sinnet glemmer [Outro] La symfonien av stillhet fylle rommet Mens vi alle synker dypere inn i glemselen For i denne presise matematikken av sorg Er vi alle bare noter i en større komposisjon Som spiller seg selv ut i evighet Uten håp om forløsning eller fred